DEN FORSVUNNE BUKTALEREN
Dukken til Den Store Marchetti satt alene i lyskjeglen, det oppmalte smilet var det eneste som fortsatt smilte bak scenen på Orpheum. Marchetti selv var borte før teppet gikk ned, og etterlot seg en låst koffert, et manuskript på avveie og et teater fullt av mistenkte som alle sverger på at de var et annet sted. Noen brakte til taushet mannen som ga stemme til en dukke, og forestillingen må finne ut hvem.
SJEKKER DIN KLARERING…
Å bygge «Den Forsvunne Buktaleren»: Notater fra manusrommet
Enhver god varietémysterie trenger en rollebesetning som bare kunne eksistere under sceneskuke og gasslys, og det er der denne saken startet. Delphine Voss, den glamorøse assistenten, bærer den klassiske femme fatale-energien fra noir-sjangeren uten å måtte si et eneste truende ord — sjarmen hennes er selve avledningsmanøveren. Reggie Corso, scenearbeideren med to venstre føtter, gir oss den arbeiderklasse-jordnære følelsen bak scenen, en mann som kjenner hvert tau og hver trinse i bygningen bedre enn sitt eget speilbilde. Madame Yvette, den spåkyndige understudien, var et for herlig teaterarketype til å utelate — enhver trupp har alltid noen som spår i hånden mellom matinéforestillinger. Og Harold Pruitt, den overarbeidede teatersjefen, finnes for å minne spillerne på at et motiv kan bære dress og hovedbok like lett som en kniv.
Stedene ble valgt for å kartlegge anatomien til et ekte varietéteater. Garderoben er intim og overfylt, full av hemmeligheter sydd inn i sømmer. Gangbroen bak scenen er vertikal og farlig, et sted der en kropp kunne forsvinne inn i skyggene over scenelysene. Rekvisittlageret er selve kaoset, hvert objekt en potensiell blindspor, og Orkestergraven gir oss lyd og mørke, det perfekte skjulestedet for at noe skjer rett under føttene på publikum.
Når det gjelder våpen, ønsket vi gjenstander som ville føle seg fullstendig hjemme i et teater uten noensinne å virke importert fra et generisk mysteriesett. Buktalerdukken er det opplagte glansnummeret, tematisk perfekt og genuint uhyggelig så snart man ser den for seg som drapsvåpen fremfor underholdning. Sandsekktauet og Lyskasterhuset nikker til de reelle mekaniske farene scenearbeidere lever med hver eneste kveld, mens Sølv Brevkniven er vårt eneste «vanlige» objekt, inkludert nettopp for at spillerne ikke skal anta at hvert våpen må være teatralsk.
De seks sporene ble bygget som en streng elimineringsstige, der hvert spor renvasker akkurat tre mistenkte, tre steder eller tre våpen gjennom et konkret alibi eller en verifiserbar eierskapsopplysning — aldri et hint, alltid en etterprøvbar påstand. Vi passet nøye på at ingen spor direkte navngir den skyldige; i stedet overlever løsningen bare fordi ingenting annet gjør det. Delphine blir aldri plassert noe sted av et vitne, og det er nettopp signalet for den oppmerksomme spilleren: alle andre får et alibi, og hennes stillhet i journalen er det høyeste ropet i hele saken.
Det jeg liker best med denne saken, er grusomheten i avsløringen: dukken som fikk et publikum til å le i tjue år, blir bokstavelig talt det siste eieren hennes noensinne følte. Det er den typen galgenhumoristiske ironi varietémysterier er skapt for, og jeg håper den treffer med samme teatralske stillhet som øyeblikket teppet faller over siste akt til en død mann.