FROSTBITT I BASISLEIREN
Syv tusen meter under toppen og hundre mil fra nærmeste dommer ble ekspedisjonsleder Marcus Vane funnet stiv og blålippet i teltet sitt, mens stormen utenfor visket ut alle spor som betydde noe. Fire personer delte leiren med ham da vinden endelig sluttet å hyle lenge nok til at man kunne høre stillheten. En av dem sørget for at han aldri fikk se fjellet igjen.
SJEKKER DIN KLARERING…
Å designe en snøstorm man ikke kan rømme fra
Det vanskeligste med å skrive 'Frostbitt i Basisleiren' var ikke selve drapet, men isolasjonen. En snøstorm er et lukket rom der været erstatter veggene, og jeg ønsket at hvert alibi skulle føles som om det kjempet mot selve stormen: halvhørte radiokall, spor visket bort av snøen, hodelyktbatterier som den eneste pålitelige klokken noen hadde. Det er derfor Fotografens skyld hviler på noe så hverdagslig som en batterilogg fremfor et vitne — i et whiteout husker maskinene det menneskene ikke kan.
De fire mistenkte ble bygget for hver å representere et ulikt forhold til fjellet: Legen som holder alle i live, Guiden som holder styr på alle, Rivalen som ønsker toppen mer enn noen fortjener, og Fotografen som angivelig bare er der for å dokumentere æren. Jeg satset spesielt på det siste arketypen fordi fotografer inntar en merkelig mellomposisjon på virkelige ekspedisjoner: betalt av sponsoren, lojal mot historien, sjelden mistenkt for noe fordi de 'bare filmer det'. Det er nøyaktig den typen person en VANSKELIG sak bør gjemme gjerningspersonen inni.
For drapsvåpenet ønsket jeg noe som ikke ropte ut at det var et drapsvåpen. En isøks eller et frynsete tau skriker vold; en morfinampulle tatt ut 'mot hodepine' er den typen stille, byråkratiske ondskap som passer bedre i en leges veske enn i en morders hender. Sporrekken leder bevisst mistanken først mot Legen, den opplagte eieren av morfinen, før den revne siden fra medisinloggen omdirigerer skylden til den som faktisk tok den ut — den avledningen er finessen jeg ønsket for en VANSKELIG sak, der den første lesningen av bevisene er et lokkemiddel, ikke svaret.
Stedene var den vanskeligste aksen å balansere, for i et overlevelsesmiljø har nesten alle rom en innebygd grunn til å være overfylte eller overvåket, noe som er nyttig for utelukkelse, men farlig for rettferdigheten. Jeg sørget for at Isveggruten ble utelukket ikke av et vagt alibi, men av det enkle fysiske faktum at den var flomlysbelyst og bemannet hele natten — ingen dreper i stillhet under et lyskaster. Utstyrslageret fikk sitt eget vitne i lagerbæreren, og Messeteltet ble diskvalifisert av ren folketetthet. Igjen sto Radiokommunikasjonsteltet, vanligvis det mest hverdagslige rommet i en ekspedisjonshistorie, som det eneste stedet stille, privat og uovervåket nok for elleve dødelige minutter.
Det jeg er mest stolt av, er at hvert utelukkende spor gjør dobbelt eller trippelt arbeid: samme setning som renvasker Rivalen for drapet utelukker også Oksygenregulatoren, og samme batterilogg som plasserer Fotografen i Radioteltet fastslår også drapsvåpenet ved tidsstempel. Den lagdelingen er hva VANSKELIG vanskelighetsgrad bør bety: ikke uklarhet for sin egen skyld, men spor som belønner den som er villig til å krysssjekke i stedet for bare å skumme etter linjen som høres mest fordømmende ut. Løs den i mørket, med vinden fortsatt hylende utenfor teltduken, og jeg tror spillet forblir rettferdig.